Vegar Moen: «Vår slum»
Galleri Fimbul, Oslo
7. oktober - 29. oktober 2006

Kunstens velkledde sår

Det er ikke så ofte man står og studerer søppel, verken ens eget husholdningsavfall, eller det som pryder gatebildet etter stengetid i helgene. Men det er det jeg må gjøre som kritiker på Vegar Moens utstilling «Vår slum» på Galleri Fimbul. Nå er ikke avfallsprodukter noe nytt i kunstsammenheng. Søppelet har vært der helt fra dadaismens collager, og har fulgt oss fra Manzonis hermetiserte dritt, fluxus og arte povera, til Josefina Ayerzas Shitting Machine. Noen vil kanskje hevde at kunsten faktisk er grunnleggende orientert mot dritt og andre avfallsprodukter, uansett, eller – i definisjonen – selv er det. Likevel er det et eiendommelig syn hver gang søppelet står der, innrammet. Materiale som ellers spyles ut av det sosiale rom så vel som ut av våre kropper er jo nennsomt presentert i et rent og pent galleri, med velantrukkede mennesker – som tilfellet var på Moens utstilling – nippende til beskjedent oppfylte vinglass.

Ved første øyekast samsvarer Moens arbeider fullstendig med galleriets hygieniske setting. Søppelet vi ser er stort sett papir, og verken råtnende organisk avfall eller noe annet påfallende ubehagelig er å se. I en viss forstand er det altså rent søppel vi ser, noe som også understrekes ved at papiret er, eller er i ferd med å bli, sortert etter farge, tekstur og størrelse. Fornemmelsen av orden konkretiseres i de ferdig sorterte ballene med papirstrimler. Denne stringente portretteringen av søppel korresponderer utmerket med fotografens velutviklede sans for komposisjon, lysforhold og fargesammensetninger. Bildene er direkte appetittvekkende, rett og slett. Spesielt er graderingen av blåfargetoner i Papirsamling, satt mot en trekant av brunlig lyspærelys, førsteklasses fotokunst. De delikate komposisjonene understrekes ytterligere ved den glatte, glansede finishen alle bildene har.

Alt virket så rent og pent. Derfor var det med en viss overraskelse jeg oppdaget den kraftige underteksten, og det egentlige budskapet, i Moens fotografier. Går du rundt i galleriet og kikker nærmere på bildene, lar dem synke litt, er nemlig sannsynligheten ganske stor for at du får deg en knyttneve i magen. Spesielt om du studerer Sentrert bro. Motivet skiller seg klart fra de andre: i forgrunnen ser vi en inntørket elvebredd, med spredte forekomster av søppel, og over elven går det en gigantisk bro. Innover i bildet ser vi også en serie av brostøtter framstilt i klassisk dybdeperspektiv. Men som et visuelt kolon bak komposisjonens overflate dukker, på elvebredden i front, en bylt som til forveksling er lik, ja nettopp, en haug papir eller tøy. Eller søppel. Men ser vi nærmere etter er det faktisk et menneske som ligger der, forkomment.

Når man har sett denne skikkelsen forandrer hele utstillingen seg. Med ett oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei. Denne absolutte fattigdommen står i skarp kontrast til galleriet og undertegnedes umiddelbare inntrykk av Moens fotografier som velkomponerte. Det ligger en type bitter ironi her. Mens vi kan koste på oss å reflektere flegmatisk over fotografiene av fattigdommens miljøer, er den reelle, utarmede delen av menneskeheten henvist til et sted hinsides representasjonen og vinglassnippende kunstkonsumenter. Konfliktforholdet mellom Moens fotografier og deres temaer munner derfor i et reelt politisk problem, som endevender den umiddelbare effekten. I omsnuingen av perspektiv stiller de også betimelige spørsmål ved kunstens funksjon, hva den skal være, og ved hvordan vi velger, eller kanskje er tvunget, til å se den. Likevel: konflikten løses selvfølgelig ikke i Moens utstilling (når kan kunst løse et slikt problem?). Den blir derfor et åpent, men høflig og velkledd, sår i kunstdiskursen.

 Kjetil Røed